Truth, truth, false part 2

Nå sitter jeg her da. Prøver å lese til eksamen. Poster hysteriske bilder på facebook. Spiser julegodteri. Hører på Ellie Goulding. Vurderer å sette på Mean Girls i bakgrunnen. Tar klesvasken gjør jeg og. Prokrastinerer! Det var ordet jeg lette etter. Så kom jeg på utfordringen i forrige blogginnlegg, og oh my god, you guys all guessed it.

1. Confessions of a Subway-addict
True story. Jeg ønsket Cathrine all glede i verden, og da holder det ikke å aldri ha spist en sub. Nå har jeg funnet frem tre bilder som illustrerer hvor glad jeg er i Subway.

Den dagen jeg drakk altfor mye kaffe (en av to ganger jeg har drukket altfor mye kaffe) på AUF-kurs i Fredrikstad for tre år siden. Vi var på vei hjem da Sandra og jeg ble distrahert av Subway-filialen. Jeg vet det står "open" i vinduet, men det var stengt. Heartbreak! Den andre gangen jeg drakk altfor mye kaffe var også i AUF-sammenheng, rart det der.

En annen morsom Subway-historie: i 2009 da Marta bodde i Liverpool dro hele familien over dammen på besøk. Vi tok oss en dag eller to med kos i London, og da vi tidlig skulle ta toget fra Liverpool til London insisterte jeg på at vi måtte (ikke første gangen på den turen at jeg gjorde det) ha subs til frokost. Så Tomas, Pappa og Marta dro til togstasjonen, mens jeg og Mamma småløp rundt i området for å finne nærmeste Subway-filial. Vi fant en, bestilte fem subs, og løp til toget. Det var såvidt vi rakk det, men vi rakk det og jeg fikk sub til frokost. Digg for meg!

2. Fylla har Skylda
Another true story! I sommer dro Silja meg med på Geoff Berner konsert (som var ganske episk i seg selv, men kvelden hadde så vidt startet for meg), og etter konserten gikk vi ned mot Youngstorget for å ta oss noen glasser med vin. Så fikk Silja øye på en mus! Og her har jeg dokumentasjon på resten. Hvertfall hva vi gjorde da vi oppdaget den.

Etter at jeg sluttet å filme beit hamsteren Silja, jeg overtok bæreansvaret, vi bestemte oss for å levere den hos politiet og gikk dit. Hamsteren roet seg veldig raskt ned, vi døpte den Snehvit, politidamene lo litt av oss, men tok den i mot med åpne armer. Jeg sa at hvis ingen ringer og vil ha hamsteren sin tilbake, så må de gjerne ringe meg så skal jeg finne et nytt hjem til den. Jeg så da for meg at jeg skulle gi den videre til noen som hadde tid (og tillatelse) til å ha et kjæledyr, men iløpet av de nærmeste dagene så gikk det raskt opp for meg at jeg aldri kunne gi fra meg det lille monsteret. Så nå er han min (ja, Snehvit var visst en gutt og nå heter han Tjukken). 

(jeg er kanskje tidenes stolteste hamster-mamma) 

3. Langrennsløperen
Oh my glob, ANOTHER TRUE STORY! Ja, jeg haterhaterhater å gå på ski, get over it. Det er veldig gøy når man står nedover, og ikke i nærheten av gøy når man går bortover/oppover. Så bare la meg stå over skituren, så skal vi ha det så hyggelig sammen på hyttetur så. Ja, jeg vet, alle tre historiene var sanne, men sånn går det når jeg ikke var i det kreative-lystløgner-hjørnet jeg vanligvis befinner meg i.

Dett var dett! Takk for nå, vi snakkes.

Truth, truth, false.

It's that time of year again, Bloggen. Det er tiden for skippertak og hastelesing uken før eksamen. Og hva betyr det? Jo, det betyr at leiligheten er vasket, flasker er pantet, klesvasken er ryddet pent bort, og alle andre mulige gjøremål som nedprioriteres resten av året ble plutselig kjempeviktige og unnagjort. Jeg har sett på Chuck, Castle, Tudors, Back to the Future, Spirited Away, Corpse Bride, Ponyo, og diverse artige saker på nett-tv i løpet av de siste dagene. Og nå... nå er tiden inne for å blogge igjen. Hurra!

ADVARSEL: i det neste avsnittet skal jeg snakke om klær og sko. For vanlig blogg-stemning, les videre under bildet med de superkule leggingsene. 
Jeg har fått en ny og ganske dyr vane siden sist. Netthandling. Ikke bra. Ikke bra i det hele tatt. But OH, so good. Her er de nyeste Black Milk-leggingsene mine. De er røde og dødsfine. Bloggen er ikke en typisk ootd-fashion-rosa-blogg, men den er min blogg, og dette har jeg vært opptatt av den siste tiden (artigere å tenke på enn eksamen ihvertfall!), så her får dere se hva jeg hadde på meg i går. Wet Look Red Leggings, svart tunika som jeg fikk av Camilla for mange år siden, rød leppestift, mine awesome Ray Bans, og sist men så absolutt ikke minst (selv om de ikke er med på dette bildet) Jeffrey Campbell Black Snake Litas. Du var kanskje ikke klar over det, men det er de fineste skoene du har sett i ditt liv. Så det så.

Nå trenger vi noe skikkelig kleint noe for å hente oss inn 

etter det passion for fashion-utbruddet. 

Her er et bilde av meg med en sub. OMNOMNOMNOMNOM.

Jeg har en liten utfordring til dere. Jeg skal dele tre korte historier fra mitt liv for dere, også skal dere gjette hvilke som faktisk skjedde og hvilke jeg bare har funnet på. Jeg avslører fasiten i et senere blogg-innlegg, så kan vi alle kose oss og le av hvor cray-cray jeg er. Noen av dere vil jo så klart ha en fordel i denne utfordringen, enten fordi dere var der og så det, eller fordi jeg har fortalt historien ved en tidligere anledning. Kanskje det venter en liten premie til de som gjetter riktigst? Kanskje jeg har kjøpt billetter til midnattspremieren til the Hobbit: the Desolation of Smaug? Hmmmmmmm.

Her kommer alternativene:

1. Confessions of a Subway-addict
Etter at jeg hadde vært i Brighton i 08 og opplevd for første gang den kulinariske herligheten som er Subway, gikk jeg lenge og drømte om å reise tilbake for mer. Så en dag fant jeg ut at Subway var kommet til Fredrikstad. Jeg hørte englesang, så glitrende regnbuer og fikk vann i munnen. Så en dag etter skolen tok jeg bussen fra Halden til Fredrikstad, kjøpte to subs, og tok toget tilbake til Halden. Jeg tok med meg maten hjem til min bestevenninne, vi varmet den opp i mikroen, og spiste mens vi så på Scrubs.

2. Fylla har Skylda
Sommeren 2013 var jeg på en konsert med en venninne på Grünerløkka. Etter konserten gikk vi lettere bedugget nedover mot Youngstorget for å drikke litt vin, men på veien fikk vi øye på en liten hvit mus. Vi gikk nærmere og så at det var ikke en mus, det var en liten dverghamster. Vi plukket den opp og usikre på hva som var protokoll når man finner en liten gnager på gata, insisterte jeg på at vi måtte levere den til politiet. For det er det man gjør med hunder som har forsvunnet fra eierne sine.

3. Langrennsløperen
For mange år siden dro jeg ut på skitur med Mamma og Tomas. Jeg var av den oppfatning at vi skulle gå til Venåshytta, men på veien opp viste det seg at Mamma og Tomas gjerne ville fortsette å gå helt opp til Høyåshytta. Dette ble for mye for meg og skiene mine, og jeg ble grinete. Demonstrativt gikk jeg langt foran Mamma og Tomas hele veien opp, og da jeg endelig kom frem til hytten la jeg meg ned i snøen i protest. Der ble jeg liggende til Mamma og Tomas tok meg igjen, og så ble jeg med inn på hytta? Nei, dette var en protest. Mamma og Tomas fikk pent nøye seg uten meg. Jeg ble liggende i protest til de var ferdig med vafler, kakao, kvik lunsj, og varme. Jeg reiste meg ikke før vi skulle nedover igjen.

Så? Hvor gal tror dere egentlig jeg er?

Ikke for å skryte, men jeg er en moderne god samaritan.

Nå skal jeg fortelle dere om dagen min, og vi kjenner vel alle til fortellingen om den barmhjertige samaritan? Vel, ikke for å skryte, men dette er mye av det samme.

Vi må begynne med begynnelsen,og jeg tror det var klokken 06:03-ish natt til søndag (eller søndag morgen som Mamma liker å kalle det, men så er jo hun gal også da). Kjæresten og jeg sov søtere enn de fleste, helt til det plutselig ringer på døren. Forskrekket våkner jeg opp. "Hva var det?" tenker jeg, skremt av den uventede lyden. "Var det virkelig noen som ringte på døren? Er det noen som vil inn?" Urolig sjekker jeg klokken da det ringer igjen, og denne gangen kan jeg ikke ha tatt feil. "Kjæresten," sier jeg "jeg tror noen ringer på døren, hører du det også?" han svarer at det hører han, altså er det ikke noe jeg har drømt eller innbilt meg, "hvem kan det være som ringer på hos meg nå?" spør jeg, og Kjæresten svarer at det sikkert er noen som har trykket feil. Men plutselig ringer det på en tredje gang. Det kan umulig være helt tilfeldig, så jeg tar meg bort til døren og svarer. "Halloooo?" spør jeg dørtelefonen, men det kommer ikke noe svar fra døren, forvirret og engstelig legger jeg meg i sengen igjen.

Vi sover videre. Kjæresten skulle på et møte klokken 10:00, så han står opp og tar farvel med meg 09:30, men stopper brått i døren. Utenfor døren ligger det en jente. Vi blir stående en liten stund å lure på hva vi skal gjøre med denne oppdagelsen, men jeg sender Kjæresten avgårde. Han tråkker over henne og drar på møtet sitt. Jeg går inn i leiligheten min igjen, låser døren, kler på meg og finner frem et glass med vann. Forsiktig åpner jeg døren min for å se om hun fortsatt ligger der, og det gjør hun. Så jeg setter meg ned på huk, og pirker borti henne. "Hallooooooo?" spør jeg, men får bare mumling tilbake. Hun er ikke klar for å våkne helt enda. Jeg setter fra meg glasset ved siden av henne, og går inn igjen. Denne gangen finner jeg frem et teppe og en pute, og går ut igjen. Jeg pakker henne inn i teppet og legger puten under hodet hennes, deretter tar jeg med meg vannglasset inn igjen og bytter det ut med en plastikk-kopp. Usikker på hvordan man egentlig skal behandle vilt fremmede som sover utenfor døren min skriver jeg en lapp som jeg fester på koppen. Der skrev jeg noe sånt som "Hei, drikk litt vann. Hvis du ikke kommer deg inn i leiligheten din, så kan du få komme inn til meg en liten stund."

Nå var det ikke så mye annet å gjøre enn å vente på at hun skulle våkne. Men etter en stund begynte jeg å angre fryktelig på lappen jeg skrev. Vil jeg egentlig ha en vilt fremmed person inn i leiligheten min? Nei. Så jeg tar meg ut i gangen igjen, noterer meg at hun har rullet av puten, tar tilbake lappen min, og går inn igjen. Så går det ett par timer. Jeg ser på Scrubs og spiser frokost, og sjekker at hun fortsatt lever hvert tiende minutt eller så.

Plutselig hører jeg lyder ute i gangen, "hun har våknet!" tenker jeg, og går ut for å sjekke. Da står det en annen jente der og prater med henne, og hun banker på døren til naboen min. Jeg sier hei, og forteller at vannet som står der er til henne, og hun tar det takknemlig. Etterhvert åpner naboen døren, og hun forsvinner ganske raskt inn dit, med pledd, pute og vannglass. Jeg blir stående forbløffet i gangen en liten stund og tenker "putetrekket mitt. Tenk om jeg aldri får igjen putetrekket mitt." Jeg går inn til meg selv igjen og bruker vel en times tid på å manne meg opp til å banke på hos naboen og si "hei, jeg tenkte jeg skulle ta oppvasken nå, og lurte på om jeg ikke kunne få tatt med den koppen?" Jo, så klart jeg skal få tilbake koppen! Var det jeg som hadde vært så snill? Tusen, tusen takk, og takk og takk. Her er koppen og puten, takk og takk. Jeg smiler og ler, det var bare hyggelig, og går inn til meg selv igjen. Jeg turte ikke be om å få pleddet tilbake.

Så nå sitter jeg her. Ett pledd fattigere, men mange karmapoeng rikere. Mange karmapoeng rikere, spør du? Ja, for dagen var ikke over enda. Når jeg fikk koppen min tilbake satte jeg i gang med oppvasken. Da jeg gikk for å få koppen min tilbake var planen å bruke oppvasken som en unnskyldning for at jeg trengte koppen med en gang, men etter å ha sagt til naboen min at jeg skulle ta oppvasken følte jeg at måtte ta den.

Deretter hadde jeg noen timer å slå ihjel, for klokken 19:00 skulle jeg møte Mamma på Oslo S til middag. Jeg så på Sound of Music, Sweeney Todd, og leste the Walking Dead og Dollhouse. Men her kommer neste del i historien om hvor snill jeg egentlig er.

Etter å ha spist en rask og ekkel middag med Mamma og Marta på McDonalds, fulgte jeg Mamma til toget til Halden. Og det er når vi står på perrongen og tar farvel at det begynner å bli interessant igjen. Ved siden av oss står det en mann, som plutselig spør oss om vi vet hvordan man kommer seg til ________. "Sorry," sa jeg "I didn't get that." Så han spør igjen, hvordan kommer man seg til ________? Mamma og jeg ser uforståelig på hverandre, og jeg lurer litt på om han kanskje mener Fredrikstad, siden han står ved Østfoldbanen. Men han mener ikke Fredrikstad, han mener ________! Heldigvis er han løsningsorientert og ringer broren sin, som snakker norsk, og han forklarer meg at han skal til Sandvika. "I don't know which train that is, but I can help you find out." sier jeg, og gir Mamma en klem, før jeg og mannen går inn til stasjonshallen for å finne Sandvika.

Klokken har jo nå blitt 20:00, og alle hjelpedesker på Oslo S er stengt, og det er ingen ansatte som kan hjelpe oss, men det har ikke blitt et problem helt enda. Vi går bort til en billettmaskin, og jeg hjelper han med trykkingen. "Do you want to pay with cash or by card?" spør jeg han, og han svarer euro. "Åja." svarer jeg. "It doesn't accept Euros, do you want to pay with a credit card?" spør jeg, og prøver å ikke være oppgitt over at han tror han kan betale med euro, og får det til ganske bra. Han svarer at han ikke har noe bankkort. Og at de eneste kontantene han har er euro. Nå blir jeg litt... stresset? Hvordan skal jeg få hjulpet denne mannen? Mens jeg lurer på om det er noen løsning på denne situasjonen spør en annen dame meg om jeg ikke kan hjelpe henne også, for hun vil gjerne kjøpe en togbillett til Ski. "Så klart," sier jeg, og hjelper henne med å kjøpe billetten hennes. Så går mannen og jeg litt rundt og prøver å finne et sted å veksle disse euroene, men som tidligere nevnt er alle hjelpedeskene på Oslo S stengt.

Når vi har tuslet rundt på Oslo S i ett kvarter finner jeg endelig noen som jobber der, en lokomotivfører. Han var meget behjelpelig, selv om han ikke kunne hjelpe oss noe særlig. Da bestemmer jeg meg for at dette er det jo rett og slett ingen løsning på, denne mannen er så lost på Oslo S som det går an å bli, og forteller han  at vi sjekker hvor mye billetten til Sandvika koster, og om den ikke er altfor dyr, så skal jeg kjøpe den til han. Men det syns han ble for meget. Så han takker pent for hjelpen, men broren hans kan komme og hente han. "It was no problem," sier jeg. Jeg tar farvel med mannen, og går hjem.

Så nå sitter jeg her. Jeg er ganske fornøyd med søndagen min. Jeg hjalp tre forskjellige-vilt fremmede-mennesker, tok oppvasken og fikk løsnet litt på bloggsperren min. Bra dag.

Agurkbloggen.

I går kveld sa Kjæresten "Julia, jeg savner bloggen din." og jeg svarte "vet du hva? Jeg savner også Bloggen." Så jeg tenkte jeg skulle gi dere en liten recap på sommeren min så langt. Og sommeren den har bestått av jobb, jobb, jobb, jobb, lese ett par bøker og jobbe litt til. Jeg tok en tur hjem til Mamma og Pappa, der leste jeg noen bøker og jobbet litt også. Deretter dro jeg tilbake til Oslo for å jobbe litt og jeg kjøpte meg en ny bokhylle. Så leste jeg litt, og dro på jobb igjen.

Før sommeren bestemte jeg meg for å ikke kjøpe flere bøker fordi jeg skulle få lest alle de som står og tar opp plass i bokhyllen min, og jeg har vært flink! Så langt har jeg bare kjøpt 10. Men jeg har allerede lest to av dem, så jeg gir meg selv en klapp på skuldra likevel. Jeg har også vært litt med Kjæresten når vi har hatt tid til det. Han har også jobbet og lest masse i sommer.

Jeg har svettet i varmen og smøret meg med solfaktor 20 de dagene det har vært sol, og i år hoppet jeg over det å bli solbrent og gikk rett på soleksem. Kjæresten har kalt meg en vampyr, og jeg har måttet sitte inne på dagtid den siste uken. Men det går bra, for jeg har jobbet og lest.

I løpet av tre dager var jeg på både Tusenfryd, fest, og Liseberg. Det var stas for meg. Anne Marte, Håvard, Kjæresten og jeg dro på partur til Strømstad og Liseberg en mandag, og det var ille gørhyggelig. Anne Marte og Kjæresten var de store pinglene, for Håvard og jeg var de eneste som turte å ta det høye tårnet som man blir sluppet ned fra. Der hvor de heiser en opp og når man kommer til toppen rekker man akkurat å angre på at man er der før de slipper deg til din sikre død. Vi tok den to ganger. Jeg kjøpte meg også et slikt glass som gjør at man får gratis påfyll med brus i hele parken hele sesongen - DET var stas for meg. Men det lærte meg også en lekse; det er en grunn til at foreldrene dine sier nei når du vil ha godteri og brus hele dagen når du er på tur. Jeg drakk nærmere 5 liter med brus, og massevis med popcorn og godteri den dagen. Og dagen derpå var ikke snill med meg. Verste. Hangover. Ever.

Det var sommeren 2013 så langt. Nå skal jeg drikke en kopp te og lese litt før jeg legger meg.

Og her er et bilde jeg tok. Bare sånn. For å ta det.

Bokblogg/Kjendissafari: Ruben Eliassen

God morgen! Jeg koser meg med en kopp te og bløtkokt egg til frokost.

 Men jeg bare poser med en tom te-kopp.

Og ja, buksene mine henger til tørk over baderomsdøren.

Dette blir en slags bokblogg, men en litt uvanlig en. Jeg anbefaler med dette ALLE å lese serien Phenomena av Ruben Eliassen. Men jeg forteller ikke noe mer om hvordan bøkene er, for jeg vil heller fortelle deg hva jeg opplevde på jobben her om dagen.

Som du vet har jeg endelig fått meg jobb i Oslo (det jeg skal fortelle deg ville aldri skjedd i Halden), og på mandag tok jeg turen til Egertorget for å tjene til livets opphold. Jeg var en smule trøtt, siden jeg hadde stått opp klokken 05:00 for å få sitte på med Mamma sine kolleger inn til Oslo (jeg skal innrømme at jeg også var en smule bakfull fra lørdagens strabaser. Ja, jeg var på x-russefest, og ja, jeg ble ganske bedugget. Anbefaler ikke å drikke rødvin på nach. Det høres classy ut, men det er ikke det. Nå har jeg sporet av.)Tilbake til mandagen!

Jeg stod i kassa, og det kom en mann bort med to eksemplarer av Vi dør så sakte av Ruben W. Eliassen, og jeg tenker "hm, Ruben W. Eliassen, kan det være samme forfatter som Ruben uten W Eliassen? Han som har skrevet Phenomena-serien? Jeg var ikke klar over at han hadde skrevet noe annet." Så jeg spør: "Hm, Ruben W. Eliassen? Kan det muligens være samme Ruben Eliassen som har skrevet Phenomena-serien? Jeg var ikke klar over at han hadde skrevet noe annet." Og det er nå det blir spennende.

Manne-kunden: Ja, ja, det er samme fyren. Skikkelig flink er han.
Julia: Ååå, så artig! Jeg har jo lest Phenomena, og jeg syns han er skikkelig god. Han har jo en helt vill fantasi. Jeg ante virkelig ikke at han hadde skrevet noe annet!
Manne-Kunden: Hehe, javel, hehe.
Julia: Det blir så og så mye penger osv
Manne-kunden betaler for bøkene sine, og Julia tror han skal gå, men han stikker frem hånden sin.
Manne-kunden: Jeg må hilse på deg.
Julia blir veldig nervøs og forstår ikke helt hva som skjer men tar hånden hans.
Manne-kunden: Ruben Eliassen heter jeg.
Julia slår nesten hodet i disken i et forsøk på å gjemme bort det flaue fjeset sitt. Jeg tror tilogmed hun måtte spørre "Ruben Eliassen som i samme Ruben Eliassen som har skrevet Phenomena-serien?" Men på dette tidspunktet i historien var hun så flau at jeg husker ikke helt hva hun sa til han, men mellom spørsmål om pose og kvittering og masse flau fnising, klarte hun å fortelle han at hun har lest bøkene hans og at hun syns at han er helt fantastisk. Jeg vil ikke tenke på hvor rød hun var i fjeset.

Det var mitt møte med Ruben Eliassen. Til mitt forsvar så er det ikke veldig lett å kjenne igjen forfattere på fjeset deres med mindre de er såpass glad i seg selv at de setter det på forsiden av bøkene sine.

Og det er faktisk nærmere 10 år siden jeg ble kjent med Phenomena-bøkene, og han har jo faktisk blitt eldre. Her er et bilde av han, sånn at du skal slippe å tråkke i salaten som jeg gjorde.

 

Jeg synes forresten at "å tråkke i salaten" er et ekkelt og teit uttrykk, da mitt første møte med det var da badevakten i svømmehallen i Halden ga meg nøkkel til guttegarderoben tre ganger på ett besøk.