Jeg vil starte dette innlegget med en liten shoutout til min far som ble 50 år i går. Grattis, ja, må du leva og alt det der.
Etter et vilt 50 årslag i går kveld, dro jeg til Nesodden i 9 årslag med familien til Kjæresten i dag. Det var fryktelig hyggelig, spesielt fordi jeg endelig fikk en anledning til å kjøpe
Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans,
nå med lydeffekter og alt. Den ga jeg til lille Casio Teodor (1), og Felix Sebastien fikk
Cirque du freak av Darren Shan (den beste boken jeg har lest i hele mitt liv, og jeg har lest ringenes herre). På Nesodden var hele familien til Kjæresten samlet, og jeg slo av en liten prat med Anne Marte. Hun hadde en blogg-request som lød slik: Julia, kan ikke du skrive et blogginnlegg til kjæresten min for å forklare han at det ikke er farlig å møte familien min.
Jeg sa at jeg kunne det. Så nå gjør jeg det:
Håvard, kom deg unna mens du fortsatt kan. Dette er en sprø gjeng du ikke vil blande deg inn i. Løp, bare løp.
Neida, jeg bare spøker med deg. Anne Marte ville at jeg skulle fortelle om første gangen jeg møtte hele familien, men jeg må innrømme at jeg ikke husker det. Det eneste jeg husker er at jeg ikke var forberedt på det. I det hele tatt. Jeg trodde vi skulle spise middag med foreldrene til Kjæresten, men så ble jeg brått introdusert for hele slekta. Ganske artig i grunn. Foreldrene til Kjæresten møtte jeg jo første gang jeg var hjemme hos han. Ikke noe jeg var forberedt på det heller, men det var hyggelig. Og jeg er glad for det, for jeg slapp de to månedene du har hatt nå hvor du har vært redd for å møte dem. Sjakktrekk fra min side.
Men denne familien, altså, det er litt av en gjeng. Det er kanskje den hyggeligste gruppen mennesker jeg har møtt i hele mitt liv (og jeg har møtt mange hyggelige grupper med mennesker). Jeg har jo den fordelen at når jeg blir flau og sjenert og slikt, så kan jeg gjemme meg bak ryggen til Kjæresten (det er kanskje ikke noe jeg vil anbefale deg med tanke på at du er litt større enn meg og sånn), men det er ikke noe jeg har hatt noe særlig bruk for. Det har heller ikke funket, for disse menneskene snakker med en uansett.
Men som sagt, dette er bra folk. Kanskje de beste. Det er noe av det hyggeligste jeg vet å være med familien til Kjæresten (nesten bedre enn å være med Kjæresten). Og hvis han en dag skulle føle at han har fått nok av meg, så er det greit. Men jeg kommer fortsatt til å dukke opp i diverse familieselskaper og lignende. Dere slipper ikke unna meg. Jeg liker dere for godt.
Og Ida Martine: vi er først og fremst venninner, dernest svigerkusiner.
Du har ingenting å være redd for, Håvard. Det eneste du bør bekymre deg for er at jeg blir meget fornærmet om du møter de andre før meg. Jeg har planlagt å være ditt første bekjentskap i denne familien. Etter Anne Marte da, kanskje.
Her kommer noen random bilder av fine folk!
Da vi skulle dra fra Nesodden i dag tok jeg faktisk på meg feil sko.
Flest bilder av Idis og Siris.. Rart det der!
