Nå skal jeg fortelle dere om dagen min, og vi kjenner vel alle til fortellingen om den barmhjertige samaritan? Vel, ikke for å skryte, men dette er mye av det samme.
Vi må begynne med begynnelsen,og jeg tror det var klokken 06:03-ish natt til søndag (eller søndag morgen som Mamma liker å kalle det, men så er jo hun gal også da). Kjæresten og jeg sov søtere enn de fleste, helt til det plutselig ringer på døren. Forskrekket våkner jeg opp. "Hva var det?" tenker jeg, skremt av den uventede lyden. "Var det virkelig noen som ringte på døren? Er det noen som vil inn?" Urolig sjekker jeg klokken da det ringer igjen, og denne gangen kan jeg ikke ha tatt feil. "Kjæresten," sier jeg "jeg tror noen ringer på døren, hører du det også?" han svarer at det hører han, altså er det ikke noe jeg har drømt eller innbilt meg, "hvem kan det være som ringer på hos meg nå?" spør jeg, og Kjæresten svarer at det sikkert er noen som har trykket feil. Men plutselig ringer det på en tredje gang. Det kan umulig være helt tilfeldig, så jeg tar meg bort til døren og svarer. "Halloooo?" spør jeg dørtelefonen, men det kommer ikke noe svar fra døren, forvirret og engstelig legger jeg meg i sengen igjen.
Vi sover videre. Kjæresten skulle på et møte klokken 10:00, så han står opp og tar farvel med meg 09:30, men stopper brått i døren. Utenfor døren ligger det en jente. Vi blir stående en liten stund å lure på hva vi skal gjøre med denne oppdagelsen, men jeg sender Kjæresten avgårde. Han tråkker over henne og drar på møtet sitt. Jeg går inn i leiligheten min igjen, låser døren, kler på meg og finner frem et glass med vann. Forsiktig åpner jeg døren min for å se om hun fortsatt ligger der, og det gjør hun. Så jeg setter meg ned på huk, og pirker borti henne. "Hallooooooo?" spør jeg, men får bare mumling tilbake. Hun er ikke klar for å våkne helt enda. Jeg setter fra meg glasset ved siden av henne, og går inn igjen. Denne gangen finner jeg frem et teppe og en pute, og går ut igjen. Jeg pakker henne inn i teppet og legger puten under hodet hennes, deretter tar jeg med meg vannglasset inn igjen og bytter det ut med en plastikk-kopp. Usikker på hvordan man egentlig skal behandle vilt fremmede som sover utenfor døren min skriver jeg en lapp som jeg fester på koppen. Der skrev jeg noe sånt som "Hei, drikk litt vann. Hvis du ikke kommer deg inn i leiligheten din, så kan du få komme inn til meg en liten stund."
Nå var det ikke så mye annet å gjøre enn å vente på at hun skulle våkne. Men etter en stund begynte jeg å angre fryktelig på lappen jeg skrev. Vil jeg egentlig ha en vilt fremmed person inn i leiligheten min? Nei. Så jeg tar meg ut i gangen igjen, noterer meg at hun har rullet av puten, tar tilbake lappen min, og går inn igjen. Så går det ett par timer. Jeg ser på Scrubs og spiser frokost, og sjekker at hun fortsatt lever hvert tiende minutt eller så.
Plutselig hører jeg lyder ute i gangen, "hun har våknet!" tenker jeg, og går ut for å sjekke. Da står det en annen jente der og prater med henne, og hun banker på døren til naboen min. Jeg sier hei, og forteller at vannet som står der er til henne, og hun tar det takknemlig. Etterhvert åpner naboen døren, og hun forsvinner ganske raskt inn dit, med pledd, pute og vannglass. Jeg blir stående forbløffet i gangen en liten stund og tenker "putetrekket mitt. Tenk om jeg aldri får igjen putetrekket mitt." Jeg går inn til meg selv igjen og bruker vel en times tid på å manne meg opp til å banke på hos naboen og si "hei, jeg tenkte jeg skulle ta oppvasken nå, og lurte på om jeg ikke kunne få tatt med den koppen?" Jo, så klart jeg skal få tilbake koppen! Var det jeg som hadde vært så snill? Tusen, tusen takk, og takk og takk. Her er koppen og puten, takk og takk. Jeg smiler og ler, det var bare hyggelig, og går inn til meg selv igjen. Jeg turte ikke be om å få pleddet tilbake.
Så nå sitter jeg her. Ett pledd fattigere, men mange karmapoeng rikere. Mange karmapoeng rikere, spør du? Ja, for dagen var ikke over enda. Når jeg fikk koppen min tilbake satte jeg i gang med oppvasken. Da jeg gikk for å få koppen min tilbake var planen å bruke oppvasken som en unnskyldning for at jeg trengte koppen med en gang, men etter å ha sagt til naboen min at jeg skulle ta oppvasken følte jeg at måtte ta den.
Deretter hadde jeg noen timer å slå ihjel, for klokken 19:00 skulle jeg møte Mamma på Oslo S til middag. Jeg så på Sound of Music, Sweeney Todd, og leste the Walking Dead og Dollhouse. Men her kommer neste del i historien om hvor snill jeg egentlig er.
Etter å ha spist en rask og ekkel middag med Mamma og Marta på McDonalds, fulgte jeg Mamma til toget til Halden. Og det er når vi står på perrongen og tar farvel at det begynner å bli interessant igjen. Ved siden av oss står det en mann, som plutselig spør oss om vi vet hvordan man kommer seg til ________. "Sorry," sa jeg "I didn't get that." Så han spør igjen, hvordan kommer man seg til ________? Mamma og jeg ser uforståelig på hverandre, og jeg lurer litt på om han kanskje mener Fredrikstad, siden han står ved Østfoldbanen. Men han mener ikke Fredrikstad, han mener ________! Heldigvis er han løsningsorientert og ringer broren sin, som snakker norsk, og han forklarer meg at han skal til Sandvika. "I don't know which train that is, but I can help you find out." sier jeg, og gir Mamma en klem, før jeg og mannen går inn til stasjonshallen for å finne Sandvika.
Klokken har jo nå blitt 20:00, og alle hjelpedesker på Oslo S er stengt, og det er ingen ansatte som kan hjelpe oss, men det har ikke blitt et problem helt enda. Vi går bort til en billettmaskin, og jeg hjelper han med trykkingen. "Do you want to pay with cash or by card?" spør jeg han, og han svarer euro. "Åja." svarer jeg. "It doesn't accept Euros, do you want to pay with a credit card?" spør jeg, og prøver å ikke være oppgitt over at han tror han kan betale med euro, og får det til ganske bra. Han svarer at han ikke har noe bankkort. Og at de eneste kontantene han har er euro. Nå blir jeg litt... stresset? Hvordan skal jeg få hjulpet denne mannen? Mens jeg lurer på om det er noen løsning på denne situasjonen spør en annen dame meg om jeg ikke kan hjelpe henne også, for hun vil gjerne kjøpe en togbillett til Ski. "Så klart," sier jeg, og hjelper henne med å kjøpe billetten hennes. Så går mannen og jeg litt rundt og prøver å finne et sted å veksle disse euroene, men som tidligere nevnt er alle hjelpedeskene på Oslo S stengt.
Når vi har tuslet rundt på Oslo S i ett kvarter finner jeg endelig noen som jobber der, en lokomotivfører. Han var meget behjelpelig, selv om han ikke kunne hjelpe oss noe særlig. Da bestemmer jeg meg for at dette er det jo rett og slett ingen løsning på, denne mannen er så lost på Oslo S som det går an å bli, og forteller han at vi sjekker hvor mye billetten til Sandvika koster, og om den ikke er altfor dyr, så skal jeg kjøpe den til han. Men det syns han ble for meget. Så han takker pent for hjelpen, men broren hans kan komme og hente han. "It was no problem," sier jeg. Jeg tar farvel med mannen, og går hjem.
Så nå sitter jeg her. Jeg er ganske fornøyd med søndagen min. Jeg hjalp tre forskjellige-vilt fremmede-mennesker, tok oppvasken og fikk løsnet litt på bloggsperren min. Bra dag.
